Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred...

Tittelen er fra sangen Til ungdommen av Nordahl Grieg..

I morgen er det et år siden 22 juli hendelsene og mitt liv fikk et vendepunkt som vil henge med meg i alle år fremover. Som mange andre mistet jeg nære og gode venner på Utøya. Sorgen, fortvilelsen og sjokket har tatt en annen form en for et år siden, men følelsene er der. Sorgen er der og sjokket har blitt til en "vil ikke forstå" eller kanskje "vill ikke innse".

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på 22 juli hendelsene. Det tok tid før jeg forstod at det var en bombe og ikke en ulykke. Det bombes ikke i Norge, det må være en ulykke. Når jeg så en av bilene utenfor regjeringsbygget skjønte jeg at det må være en bombe. En bil ser ikke sånn ut uten at det har vært en bombe. Hullet i bakken, vinduene som var knust, bygg som var i brann, mennesker som løp skadd rundt. Dette var ingen ulykke. Dette var et angrep.

Så skuddene på Utøya. Igjen, det tok noe tid før jeg klarte å koble dette sammen, men det var ingen annen forklaring. Dette var et kooridinert angrep på demokratiet. På uskyldige mennesker som var på jobb, på innbyggere, på ungdom som var på sommerleir, på barn.

Vi legger forskjellige ting i ordene som vi alle lovte oss dagene etter 22 juli. Mer demokrati og mer åpnehet. Jeg har selv lagt til, aldri akseptere urett. Ordene betyr forskjellige ting for oss alle, men sett i lyset av stemningen vi hadde dagene etter 22 juli 2011, med rosetog og samhold var det tolleranse, et oppgjør med hat og nettopp samholdet som preget nasjonen. Denne stemningen legger jeg fortsatt i ordene når jeg definerer hvem jeg er etter 22 juli.

Jeg vil stå opp for de svake, jeg vil ta til motmæle for hatske og diskreminerende utspill, gripe aktivt inn i debatter hvor rasissme og inntolleranse finner sted, for å være et klart motstykke til intolleranse og "jeg er meg selv mer en nok" holdning. Ordene fra sangen til Ungdommen, skaper vi menneskeverd, skaper vi fred betyr for meg nettopp det jeg sier over. Man må ta til motmæle for diskriminering og hatmeldinger. Sitter man stille og ser på, oppfattes det som en støtte til det hatske, et stille samtykke. Veien er ikke lett, man må tåle motbør og kjeft og det skal jeg klare, det skal jeg stå i og det skal jeg kjempe i.

  
 "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi sammen kan vise"


En lovnad man gjør en slik dag som 22 juli brytes ikke så lett.