Du finner meg nå på Wordpress

Jeg har byttet bloggsted til http://byss.wordpress.com/ Du er velkommen inn :)

Innovasjon - Ny innpakning, men samme innhold?

Bloggskriving er utvikling av egen innsikt gjennom blant annet refleksjon. Denne gangen skal jeg begynne å skrive om et tema før jeg egentlig vet hva det innebærer. På veien skal jeg lese meg opp og reflektere over tematikken ”innovasjon” for å se hva jeg ender opp med. 

Utgangspunktet mitt er et studie ved NTNU hvor jeg på min vei til å ta en master i ledelse har begynt å sette meg inn i temaet innovasjon og mer spesifikk medarbeiderdrevet innovasjon.

Før kurset tenkte jeg at innovasjon var de gode ideene, de kreative løsningene og de innsiktsfulle gründerne som hadde de gode svare på problemstillingene vi andre ennå ikke hadde sett. Innovasjon Norge var for meg selve eksemplet på innovasjon. Slapp av Bård og Jan-Erik, det er det ennå…:) Innovasjon er for meg et svært positivt ladet ord. Et signal om utvikling, kompetanse, tilrettelegging og håp om noe nytt og bedre.

Denne uka gikk det en kjede med henvisning til en internasjonal bokuke på Facebook. Man ble oppfordret til å ta boka ved siden av deg og slå opp på side 52 og poste den femte setningen i boka på Face. Ved dette tidspunktet var jeg ved NTNU og hadde om innovasjonsledelse. Boka jeg hadde for meg var  ”Innovasjon som kollektiv prestasjon” og på s 52, femte setning stod det

”Den vanligste forståelsen for innovasjon er likevel at det dreier seg om en utviklingsprosess som starter med en ide og avsluttes med markedsintroduksjon"

Innovasjon er altså ikke bare de gode ideene og de kreative menneskene, men de gode ideene og de kreative menneskene som til sammen har satt ideen ut i live. Man har altså gått fra noe til noe annet gjennom en prosess. Man endrer noe gjennom en prosess. Plutselig hadde men noen gjenkjennbare ord som ikke klinger like bra. Endring og prosess…

I mitt yrkesliv har jeg vært gjennom en rekke håpløse, faktisk sykdomsfrembringende og fullstendig meningsløse endringer, under begrunnelse av at det er ”til det beste for..”, ”nødvendig for å bli robuste…”, ”for å kunne se helheten av…”, ”Styrke beredskapen….” og ”Bedre ressursfordeling…” I og for seg er både ordene og intensjonene gode, men for meg står uttalelsene egentlig for forverring, redusering, knapphet, mindre raushet og dårligere muligheter for reell involvering. Jeg tror flere enn meg kan kjenne seg igjen i dette. Hvis status er sånn jeg beskriver det, bør spørsmålet vi trenger å finne svaret på være; Hvordan kan man  gjøre ting bedre i fremtiden?

Hvis innovasjon egentlig er et fordekt ord på endring og prosess, må jeg være forsiktig med bruken av det, slik at det ikke blir fylt med den negativiteten som endring og prosess kan være.

I Norge har man en relativt flat struktur mellom ledere og medarbeidere. Norges måte å utvikle arbeidsplassen gjennom samarbeid mellom arbeidsgiver, tillitsvalgte og medarbeider er på mange måter unik i verden. Selv om det finnes tillitsvalgte i andre land også, er det bestemt via lovs form at tillitsvalgte skal være en likeverdig part i forhandlinger og samtaler med arbeidsgiver. Det gir noe unike muligheter for å ansvarlig gjøre begge parter på en helt annen måte enn hvor den ene parten står i et servilt forhold til den andre.

Likeverdighet er ikke nødvendigvis det samme som at alle har like mye de skulle ha sagt i en avgjørelse, men det betyr at partene skal forsøke å finne omforente og gode løsninger i saker hvor begge føler et reelt ansvar for sin bedrift.

Jeg har brukt et ord denne gangen som jeg mener er en viktig faktor for å få til omforente løsninger. Reelt. Reelinvolvering og ikke bare involvering. Ordet reel burde egentlig være unødvendig å føye til, men det gir en forsterkning på måten man ser på et samarbeid. Har man en opplevelse av at løsningene er lagt på forhånd og prosessen blir styrt med et snevert mandat har man ingen reell-involvering, men siden partene har møttes kan man sikkert hevde at man har hatt involvering. Ser du forskjellen?

Et annet ord som må være med er evaluering. Har man evaluering i et samarbeid og involvering øker man sjansen for å få til gode løsninger. En forutsetning her er at man har en reell-evaluering med en vilje til å endre og justere etter hva som kommer frem i evalueringen.  Reelevaluering, reelinvolvering og et reell vilje til å ta hensyn til disse faktorene mener jeg er viktige faktorer å ha med seg dersom man skal oppnå suksess i et ønske om å endre og få til innovasjon.

Det finnes selvfølgelig andre viktige faktorer også, men i dette innlegget lar jeg rammevilkår ligge. Jeg fokuserer på mulighetene man har innenfor gitte rammer og forutsetninger.

Jeg innser at fremtiden er små og store endringer og prosesser. Håpet mitt er at jeg vil være en positiv faktor i å endre min og kanskje andres oppfatning av at endringer og prosesser er sammenlignbart med noe negativt, krangling, konflikter og reduksjon. Til noe spennende, utviklende og involverende gjennom arbeidslivets parter.

Når vi kommer dit, skal jeg tørre å si ordet medarbeiderdrevet innovasjon høyt...:)

-----------
Da skal det bli spennede, om ikke annet for meg selv, å se om mine tanker i forkant av fordryning i faget innovasjonsledelse og medarbeidet drevet innovasjon gir meg noe støtte for mine tanker i blogginnlegget over... :) Fortsettelse følger...

22 sept 2012, Byss..
-----------

Sosial dumping på lokalnivå

Tematikken sosial dumping ble for meg som lokalpolitiker for Ap ytterst aktuelt når LO i Tinn og Fagforbundet avdekte at et hotell i kommunen påla sine innleide ansatte å jobbe over 200 timer i måneden for 62 kr timen flatt. De fikk ikke overtidsbetalt og ikke natt-, helge- eller helligdagstillegg. Det  var flere forhold som ble avdekket, men 200 timer i mnd for 62 kr timen for innleid arbeidskraft er det jeg velger å fokusere på i denne sammenheng. 

Hva er sosial dumping?

Begrepet knyttes ofte til utenlandske arbeidere som kommer til Norge for å ta seg jobb og får vesentlig dårligere arbeids- og lønnsvilkår enn norske arbeidere og de er ofte ansatt gjennom vikar- eller bemanningsbyråer. Ordet ”dumping ” benyttes når denne arbeidskraften overtar for norske arbeidere, nettopp for de lønnes og arbeider under dårligere forhold enn de norske arbeiderene. Denne utviklingen står i fare for å rokke ved den norske arbeidslivsmodellen dersom man ikke får ryddigere forhold ved inn- og utleie av arbeidskraft og gjennomført krav om regler for norske lønns- og arbeidsvilkår.

Gjennom det vedtatte Vikarbyrådirektivet, Arbeidsmiljøloven og Allmenngjøringsloven har Norge slått fast at vi skal sikre også utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Vi har vedtatt verdige og trygge arbeidsvilkår og en anstendig lønn for arbeiderene som jobber i Norge.

Hva er så problemet?

Jeg har til gode å finne noen sier at de er for sosial dumping.  Utfordringen blir når dette abstrakte ordet skal tas i praktisk bruk på lokalt nivå. Plutselig står problemstillingen på ens egen dørstokk. Alle er nok enig at 62 kr, eller nå etter lønnsforhøyelsen, 75 kr timen er en alt for liten lønn for en arbeidstaker som skal leve og bo. For å klare det må man kanskje jobbe over 200 timer i mnd for å klare seg?   Lønnsforhøyelsen medførte for øvrig at de mistet det ene måltidet de fikk ved 62 kr timen.

Er lønna ulovlig lav? 

Det må andre enn meg svare på, men det gir helt klart en konkurransefordel for den bedriften som underbetaler sine ansatte i forhold til andre reiselivsbedrifter som er seriøse og forholder seg til normerte lønninger, gjerne tariff og lovlige arbeidsforhold. 

Hvem har ansvaret?

Solidarisk ansvar er det noe som heter. Med det menes at alle ledd som står for en økonomisk inntjening til en bedrift som driver sosial dumping har et selvstendig ansvar for å forhindre sosial dumping. Jeg sammenligner det som en næringskjede, hvor alt henger sammen med alt. De som leier inn arbeidere gjennom et vikarbyrå plikter å sette seg inn i de arbeids- og lønnsforhold som byrået har ovenfor sine ansatte. Betaler du 150 kr til vikarbyrået bør man forstå at det ikke er 150 kr som går som lønn til arbeiderene.

Vikarbyrået skal også ha sitt. Å forsøke å skyve ansvaret over på byrået blir for lett. Arrangører som står for inntjening til en bedriftseier som driver sosial dumping er et ledd i næringskjeden og har således et selvstendig ansvar for situasjonen. Ansvar er en ting, men mulighet er en annen. Man har en mulighet til å utgjøre en forskjell for underbetalte arbeidere. Som et ledd i kjeden kan man gå i dialog med en bedriftseier for å rette opp det alle er enige om er urimelige arbeidsforhold. 

Det går sikkert en grense for hvor langt man skal trekke denne tankerekken, men tenk hvilken forbrukermakt man har som arrangør ovenfor en bedriftseier som naturlig nok er avhengig av inntjeningen?  Hva om alle arrangørene sier nei til å gjennomføre arrangementet inntil arbeidsforholdene er lovlige og anstendige? Ja da tror jeg problemet i dette tilfellet vært løst. Hadde man tenkt slik på landsbasis vil jeg tro at mange tilfeller av sosial dumping ikke hadde funnet sted. Jeg mener at regelverket rundt utenlandsk innleid arbeidskraft også åpner for denne tanken.

Jeg har brukt et konkret eksempel på en generell situasjon som antageligvis ikke er unik i Norge. Vi må tørre å si at denne situasjonen også tilhører meg og at jeg må reagere. I stede for, slik jeg til dels opplever i denne saken, å bruke mye energi på forsøke å skyve ansvaret over på andre. 

Andre er du og meg det…

Er det å ta ansvar ved å gå av?

Jeg har ofte lurt på den moderne måten å ta ansvar på. Å gå av i en stilling eller en rolle som man innehar.

VG skriver i dag 14 aug 2012, dagen etter at 22 juli kommisjonen la frem sin rapport over hendelsen 22 juli 2011 at de krever statsminister Jens Stoltenberg sin avgang. Ja nå er det ikke pressen som velger statsminsiter i Norge, men pressen og oppsosisjon står som oftes i front når man skal kreve noens avgang. Opposisjon er i denne sammenheng ikke bare politiske partier.

Ta ansvar, gå av.. Hvilket ansvar tar man når man forlater skuta og setter inn en ukjent person i en ny rolle? Noen ganger er det sikkert på sin plass, men det virker som om det er en automatikk i kravet om avgang når noe skjer. Stor eller liten hendelse, krevet om avgang kommer fort. Det gir mye presse oppslag som igjen gir flere penger i aviskassene. Det gir flere presseoppslag til partier og personer som tjener på å kunen være i media, men styreker det saken? Løser det noe? Gir det ledere og kanskje et samfunn en mulighet for å rette på feil og mangler som dukker opp på en god og trygg måte?

Se på fotaballtrenere. De siste årene har de blitt fritt vilt for presse og almenheter. Det er jo slik at det kun kan være en vinner på en tabell. Men kravet er at alle skal vinne og stå øverst. Det sier seg selv at det ikke går. Men trenere må ha det presset på seg, og ofte gå dersom de ikke innfrir.

Toppledere lever under mye av det samme presset. Lever eller gå. Ja noen ganger er det riktig at det er slik, men skaper et slikt press en trygghet for at gode løsninger finnes, eller skaper vi et press hvor fokus på kortsiktige løsninger, raske penger og minimering av muligheter for å få kritikk står i fokus? Deter sikkert ikke et enten eller svar på dette, men jeg vil tro at mange ledere kjenner seg igjen "frykten" for å få kritikk. Ikke det at kritikk er farlig å få isolert sett, men det skaper et fokus fra presse og opposisjon som gjør at du nærmest blir fritt vilt og fredløs. Du må være med på vaskeprogrammet og i stede for å få ro til å å finne løsninger, blir du lett en marionette hvor andre setter agedaen og valser rundt med deg.

Det er uverdig å se på saker hvor presse og opposisjon får lukten av blod. Kravet om å gå av er ofte mer automatisk enn gjennomtenkt. Og tar man egentlig ansvar når man løperfra det man har stått i? Eller går av som det så fint heter nå til dags?

Det står skrevet i stein, det vil stå for evig tid

Jeg skal ikke blande meg inn den intilekuelle debatten rundt utforming av 22 juli minnesmerket til Nico Widerberg, men jeg vil gi en personlig betraktining om opplevelsen av å møte, se på og føle på dette minnesmerke.

Hver kommune som ble rammet av terroren den 22. juli 2011, fikk et tilbud fra kunsteren Nico Widerberg om en statue som skulle være et minnesmerke etter denne dagen hvor 77 menensker mistet livet. De mistet sine liv i et terrorangrep på den Norske statsforvaltning og AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti og juvel. Giveren av minnesmerke, vedkommende som gav oppdraget til Nico Widerberg er annonym.

I Tinn kommune har stauen blitt plassert på en tilbaketrukken, men alikevel svært tilgjengelig plass i Admeniparken. Man kan se statuen fra langt hold, men når man står ved steinen føler man alikevel en ro og mulighet for stillhet. Det er et verdig sted for et slikt minnesmerke.

Steinen er ca 2 m høy, firkantet og laget i Iddefjordgranitt. Vekten er ca 1700 Kg og fremstår som både masiv, men samtidig yndig. Mennenskeskikkelsene som er uthullet fra alle fire sider, slik at man kan se gjennom steinen fra alle kanter. Tomrommet i steinen kan fylles med dagslys eller kanskje også et levende lys nå utover høsten og vinteren.

To av sidene er glatte, nærmest polert. De to andre har struktur og har ujevne overflater. Min umiddelbare tanke var at dette var som livet selv. Vi ønsker ofte å fremstå med en pen fasade, men de ujevne sidene viser stein som er dramatisk skilt fra hverandre. Flaten fremstår som åpne sår i en sjel. Sårene er fra alle de berørte etter hendelsen den 22 juli. Familiene, vennene, kollegaer, lokalsamfunnene, ja og selve nasjonen Norge.

Å kunne komme til et sted som dette 22 juli minnesmerke gir oss en mulighet til å oppsøke et sted for å sørge, tenke, reflektere og ta inn over seg impulser og følelser fra denne betydningsfulle hendelsen. Det tok litt over et år før steinen var på plass. Det er sikkert en naturlig prosess som krevde sin tid, men for meg som sørgende har jeg liksom gått i et tomrom frem til nå. De var godt å få steinen på plass, det var godt å kunne komme til et sted hvor det gikk ann å være stille, bli forbanna, tenke, gråte og bare være til.

Diktet fra Lars Saabye Christensen er sterke ord. Personlig ville jeg likt at ordene fra Nordhal Grieg "Til Ungdommen" var innprentet i steinen, men de ordene er med meg i mitt hjerte hver dag alikevel. Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.



Så takk til Nico Widerberg for at du lagde disse monumentene til det Norske folk. Det står skrevet i stien, det vil stå for evig tid.

Vi skal aldri glemme...

Til minne over de som mistet sitt liv 22 juli 2011

Aleksander Aas Eriksen 29. august 1994 16 år Meråker
Anders Kristiansen 30. januar 1993 18 år Bardu
Andreas Edvardsen 30. november 1992 18 år Sarpsborg
Andreas Dalby Grønnesby 16. juli 1994 17 år Stange
Andrine Bakkene Espeland 30. juli 1994 16 år Fredrikstad
Anne Lise Holter 16. september 1959 51 år Våler
Bano Abobakar Rashid 28. desember 1992 18 år Nesodden
Bendik Rosnæs Ellingsen 26. januar 1993 18 år Rygge
Birgitte Smetbak 25. februar 1996 15 år Nøtterøy
Carina Borgund 25. mars 1993 18 år Oslo
Diderik Aamodt Olsen 3. juni 1992 19 år Nesodden
Eivind Hovden 26. januar 1996 15 år Tokke
Elisabeth Trønnes Lie 9. mars 1995 16 år Halden
Emil Okkenhaug 2. november 1995 15 år Levanger
Espen Jørgensen 6. juni 1994 17 år Bodø
Eva Kathinka Lütken 3. juli 1994 17 år Sarpsborg
Even Flugstad Malmedal 6. desember 1992 18 år Gjøvik
Fredrik Lund Schjetne 16. august 1992 18 år Eidsvoll
Gizem Dogan 1. mai 1994 17 år Trondheim
Gunnar Linaker 7. juli 1988 23 år Bardu
Guro Vartdal Håvoll 17. juni 1993 18 år Ørsta
Hanne Anette Balch Fjalestad 13. okt 1967 43 år Lunner
Hanne EkrollnLøvlie 29. juni 1981 30 år Oslo
Hanne Kristine Fridtunn15. august 1991 19 år Stryn
Hanne Marie Orvik Endresen 21. mars 1950 61 år Oslo
Henrik Rasmussen 18. februar 1993 18 år Hadsel
Henrik André Pedersen 19. feb 1984 27 år Porsanger
Håkon Ødegaard 18. mai 1994 17 år Trondheim
HåvardmVederhus 10. november 1989 21 år Oslo
Ida Beathe Rogne 8. november 1993 17 år Østre Toten
Ida MarienHill 20. februar 1977 34 år Oslo
Ingrid Berg Heggelund 20. september 1992 18 år Ås
Isabel Victoria Green Sogn 18. mars 1994 17 år Oslo
Ismail Haji Ahmed 23. august 1991 19 år Hamar
Jamil Rafal M. Jamil 5. mars 1991 20 år Eigersund
Johannes Buø 5. november 1996 14 år Mandal
Jon Vegardv Lervåg 17. februar 1979 32 år Oslo
Kai Hauge 31. juli 1978 32 år Oslo
Karar Mustafa Qasim 22. februar 1992 19 år Vestby
Karin Elena Holst 18. august 1995 15 år Rana
Kevin Daae Berland 24. juni 1996 15 år Askøy
Kjersti Bergn Sand 10. oktober 1984 26 år Nord-Odal
Lejla Selaci 9. januar 1994 17 år Fredrikstad
Lene Maria Bergum 16. mars 1992 19 år Namsos
Margrethe BøyumnKløven 3. mars 1995 16 år Bærum
Maria M. Johannesen 24. mars 1994 17 år Nøtterøy
Marianne Sandvik 14. mars 1995 16 år Stavanger
Modupe Ellen Awoyemi 14. aug 1995 15 år Drammen
Mona Abdinur 3. februar 1993 18 år Oslo
Monica Elisabeth Bøsei 20. januar 1966 45 år Hole
Monica Iselin Didriksen 18. februar 1993n18 år Sund
Porntip Ardam 18. januar 1990 21 år Oslo
Rolf Chris. J. Perreau 9. juni 1986 25 år Trondheim
Ronja Søttar Johansen 3. februar 1994 17 år Vefsn
Rune Havdal 16. desember 1967 43 år Øvre Eiker
Ruth Bened. V. Nilsen 1. oktober 1995 15 år Tønsberg
Sharidyn Svebakk-Bøhn 17. juli 1997 14 år Drammen
Silje Stamneshagenn15. mai 1993 18 år Askøy
Silje Merete Fjellbu 13. november 1993 17 år Tinn
Simon Sæbø 25. juli 1992 18 år Salangen
Snorre Haller 29. april 1981 30 år Trondheim
Sondre Kjøren 16. juni 1994 17 år Orkdal
Sondre Furseth Dale 19. februar 1994 17 år Haugesund
Steinar Jessen 17. januar 1995 16 år Alta
Sverre Flåte Bjørkavåg 1. januar 1983 28 år Sula
Synne Røyneland 18. januar 1993 18 år Oslo
Syvert Knudsen 21. august 1993 17 år Lyngdal
Tamta Lipartelliani 7. januar 1988 23 år Georgia
Tarald Kuven Mjelde 23. januar 1993 18 år Osterøy
Thomas Margido Antonsen 25. juni 1995 16 år Oslo
Tina Sukuvara 2. september 1992 18 år Vadsø
Tore Eikeland 18. mai 1990 21 år Bergen
Torjus J. Blattmann 19. september 1993 17 år Kr.sand
Tove Åshill Knutsen 31. juli 1954 56 år Oslo
Trond Berntsen 12. mai 1960 51 år Øvre Eiker
Victoria Stenberg 23. oktober 1993 17 år Nes i Akershus
Åsta Sofie H. Dahl 19. november 1994 16 år Sortland

Aldri mer 9. april, aldri mer 22. juli.

Hvil i fred.

Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred...

Tittelen er fra sangen Til ungdommen av Nordahl Grieg..

I morgen er det et år siden 22 juli hendelsene og mitt liv fikk et vendepunkt som vil henge med meg i alle år fremover. Som mange andre mistet jeg nære og gode venner på Utøya. Sorgen, fortvilelsen og sjokket har tatt en annen form en for et år siden, men følelsene er der. Sorgen er der og sjokket har blitt til en "vil ikke forstå" eller kanskje "vill ikke innse".

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på 22 juli hendelsene. Det tok tid før jeg forstod at det var en bombe og ikke en ulykke. Det bombes ikke i Norge, det må være en ulykke. Når jeg så en av bilene utenfor regjeringsbygget skjønte jeg at det må være en bombe. En bil ser ikke sånn ut uten at det har vært en bombe. Hullet i bakken, vinduene som var knust, bygg som var i brann, mennesker som løp skadd rundt. Dette var ingen ulykke. Dette var et angrep.

Så skuddene på Utøya. Igjen, det tok noe tid før jeg klarte å koble dette sammen, men det var ingen annen forklaring. Dette var et kooridinert angrep på demokratiet. På uskyldige mennesker som var på jobb, på innbyggere, på ungdom som var på sommerleir, på barn.

Vi legger forskjellige ting i ordene som vi alle lovte oss dagene etter 22 juli. Mer demokrati og mer åpnehet. Jeg har selv lagt til, aldri akseptere urett. Ordene betyr forskjellige ting for oss alle, men sett i lyset av stemningen vi hadde dagene etter 22 juli 2011, med rosetog og samhold var det tolleranse, et oppgjør med hat og nettopp samholdet som preget nasjonen. Denne stemningen legger jeg fortsatt i ordene når jeg definerer hvem jeg er etter 22 juli.

Jeg vil stå opp for de svake, jeg vil ta til motmæle for hatske og diskreminerende utspill, gripe aktivt inn i debatter hvor rasissme og inntolleranse finner sted, for å være et klart motstykke til intolleranse og "jeg er meg selv mer en nok" holdning. Ordene fra sangen til Ungdommen, skaper vi menneskeverd, skaper vi fred betyr for meg nettopp det jeg sier over. Man må ta til motmæle for diskriminering og hatmeldinger. Sitter man stille og ser på, oppfattes det som en støtte til det hatske, et stille samtykke. Veien er ikke lett, man må tåle motbør og kjeft og det skal jeg klare, det skal jeg stå i og det skal jeg kjempe i.

  
 "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi sammen kan vise"


En lovnad man gjør en slik dag som 22 juli brytes ikke så lett.

Internett det fremtidige universitetet?

I mitt forrige blogginnlegg ”De store tankene - Fra de få,til de mange”, tok jeg opp utfordringene med tradisjonell undervisning i vårt moderne samfunn. Innlegget gav ikke så mange svar på hvordan man kunne gjøre undervisning annerledes for å komme utfordringene i møte. Kanskje dette innlegget vil endre noe på det?

Hvis man tar utgangspunkt i det forrige innlegget hvor det hevdes via Aftenpostens oppslag den 29 jan 2012, at kun 10% av studentene får med seg undervisningen i en forelesning, mener jeg at vi er tvunget til å se på nye metoder for undervisning og læring hos våre fremtidige arbeidere, ledere og kunnskapsmedarbeider (uten at det var noen motsetninger i de tre nevnte kategoriene…). 

Ser man på aspektet i videre utdanning og høyere utdanning foregår denne oftere og oftere som deltidsstudent og eller via nettbaserte studier. Noen har holdt på med dette i årevis, slik som NKI og  NKS.  Nå tilbys også høyere utdanning i større utstrekning via et nettbasert opplegg for eksempel gjennom nettsiden til MOOCeller MassivelyOpenOnlineClasses og eksemplene er sikkert flere.

Spørsmålet mitt er; Hvorfor tilbys ikke flere, eller alle typer fag og kurs innenfor utdanning på denne måten? Jeg forstår at enkelte fag er praktiske og må øves på. Og at man antageligvis må opp på et visst læringsnivå før dette blir en aktuell problemstilling, men la oss si i fra høyere utdanning og oppover og innenfor akademiske fag burde tanken være mulig å drodle litt rundt.

Her kommer en påstand;

Nettstudier med oppfølging via en studieveileder (som læreren heter på nett), kan bedre måle studentens prestasjoner og kvalifikasjoner, enn gjennom tradisjonell undervisning hvor eksamen er den eneste tellende faktor for evne og prestasjoner.

Det er få ting utenom et anbud i arbeidslivet, og eksamener i skolesystemet man finner lignende testing som på en tradisjonell eksamen. I de fleste situasjoner blir dine evner og prestasjoner vurdert gjennom prosess, erfaring og gjennom å yte og bidra på arbeidsplassen. Det er ikke nødvendigvis hva du vet i testøyeblikket på en eksamen som er realiteten for dine kunnskaper og potensielle prestasjoner. En tradisjonell eksamen sier lite eller ingenting om samarbeidsevner, evner til å prosessere informasjon over tid, iver og utholdenhet. Den sier lite om hvor godt du skjønner faget i praksis, den sier noe om hvor god du var til svare på spørsmålet på eksamen.

Man må legg om de tradisjonelle tankemåtene om at det er gjennom lærer og elev i et klasserom den viktigste læringen foregår, og i stede følge linjen om at dagens læring ikke favner om alle i like stor, eller like god grad. Gjennom læringsprosesser utenfor fakultetene kan man favne om ennå flere, og kanskje på en ennå bedre måte enn det man ser i dag, med de ressursene som finnes ved lærerstedene. 

Man skal ikke underslå at de fleste studenter i dag både trives og gjør det svært godt på sine studier som tradisjonell student ved et fakultet. Det er mange aspekter ved det å være student som forsvinner dersom all læring skulle foregå via nettstudier. Samhandling mellom mennesker, vennskapsbånd og livslange relasjoner er også viktige faktorer for læring. Dette blir kanskje ikke like mye utviklet via en PC som gjennom det å møte mennesker. Alikevel mener jeg at nettstudier kan være et godt supplemet og en god bidragsyter til totalpakken for utdanning av kunnskapsmedarbeider i Norge.

Så hvorfor gjøres det ikke? Hvorfor lages det ikke et ennå mer tilpasset opplegg for studenter via nettbaserte studier ved universitetene og høyskolen rundt om i Norge? Spesilet når man vet at skal Norge fortsatt være en premissleverandør på kunnskap og kunnskapsmedarbeidere også fremtiden, må man ha en holdning om at læring er en livslang prosess. Ingenting stopper opp foruten de som blir stående igjen på perrongen, mens fremtiden ubenhørlig går fremover. Jeg har ikke nok innsikt i hvorfor nettstudier ikke utvikler seg i ennå større grad enn hva som skjer i dag, men jeg tillater meg allikevel å stille spørsmålet.

De store tankene - Fra de få, til de mange

Kunnskap og kunnskapsformidling har alltid vært makt. Helt siden de store tenkerne i det gamle Hellas og frem til i dag har hovedmetodikken for undervisning vært kunnskapsoverføring fra lærer til elev. Metodikken forutsetter at læreren mer eller mindre er den allvitende som formidler et budskap, og eleven er mottageren som prosesserer informasjonen og omsetter den til varige endringer i adferd og et økt kunnskapsnivå.

Metodene for undervisning justeres noe underveis, ved at det stilles høyere krav til egen kunnskapsinnhenting, formidling, refleksjon og evne til å stille kritiske spørsmål etterhvert som du går oppover på samfunnets undervisningsstige. Men selv ved universiteter fastholder man på ofte på metodikken "foreleser foran en klasse"

"Nær fremtid vil kreve mer av oss, en fjern fortid" 

På en reklameplakat for firmaet Markup leste jeg; De neste 5 årene vil det kreve mer for å lykkes i markedet, enn de siste 50. Om påstanden er helt riktig vet jeg ikke, men opplevelsen av at stadige skiftninger krever mer av oss, har vi kanskje alle merket. Det kommer stadig nye momenter, forbedringer, prosesser, teknologiske duppeditter og endringer. Med de teknologiske forbedringene og nyvinningene som kommer på markedet kreves det mer av oss som står i arbeidsmarkedet for å håndtere de nye endringene som kommer.

Der hvor våre foreldre ofte stod i sitt arbeid fra tidlig ungdom til pensjonistalder, er det i dag mer vanlig å skifte både arbeidsgiver og yrke opptil flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere. Dette stiller nye krav til oss og endringene krever mye av den enkelte, bedriftene og utdanningsinstitusjonene. Flere tar utdanning i dag enn noen gang tidligere. Og flere og flere tar høyere utdanning.  Dette er ikke bare et fenomen i Norge, men det foregår i stor utstrekning i store deler av I-landene. Vi forsøker å ruster oss til endringer, og vi gjør det i stor skala. Vi forbereder oss på det som morgendagen stiller av krav til oss. Er det ikke da rart at vi i all hovedsak fortsetter å utdanne folk innenfor rammene på flere tusen år gamle metoder?

"Kun 10% av elevene får med seg hva som blir sagt på en forelesning" 

Se på denne artikkelen fra Aftenposten fra 29 jan 2012. Her hevdes det at kun 10% får med seg fagstoffet under tradisjonelle forelesninger. Dette er jo en fallitterklæring på tradisjonell undervisning. Om det reelle tallet er 10% eller om det er noe høyere, er ikke et så viktig poeng. Men det faktum at store deler av studentene som sitter i en forelesning ikke får med seg fagstoffet som blir presentert ,er et kjempeproblem. Det er bortkastet tid for den enkelte, det er  et kraftig varsel for lærerstedene som skal tilføre fremtidens arbeidere nødvendig kunnskap for å fronte de store endringene vi står ovenfor i fremtiden. Med dette paradokset i undervisning, må man se på hvor læring skjer og hvilke metoder studenten velger å bruke for å tilegne seg den nødvendige teoretiske kunnskapen. Studenten lærer mer utenfor forelesing enn ved deltagelse på forelesing.  Min umiddelbare tanke her er at man må forske mer på nye lærings- og overføringsmetoder for læring. Vi må finne ut av hvordan studenter i den moderne verden tilegner seg ny kunnskap på en bedre måte.

Så hva gjøres på denne fronten rundt om? Signalene er at det gjøres forsøk på få gjennom endringer i undervisningsform.  Men noe som har bestått i tusen år, har vist seg å overleve det meste og de fleste av oss J. Ta en kikk på dette blogginnlegget fra professor Arne Krokan ved NTNU. Han er professor ved fakultetet og skriver denne gangen om professor i kunstig intelligens, SebastianThrun som sluttet ved Standford universitetet fordi han mener undervisningsformen de har er utdatert i forhold til dagens, og ikke minst morgendagens krav.

Som student er jeg av en oppfatning om at ”repetisjon, er all lærings mor”. Skal nye praktiske metoder bli automatiserte, viser det seg at man må man repetere de flere tusen ganger. Teori må også repeteres, og gjerne reflekteres over før man har forankret teorien til en god nok forståelse. Men før man kan repetere noe, må man ha fått en introduksjon på temaet. Og det er her gammel metodikk fortsatt holder stand og hvor vi bør se på endringer.

"Fører vi en utdatert og ultrakonservativ undervisningsmetodikk?"

Hvis det er slik at majoriteten ikke får med seg fagstoffet når det blir presentert i tradisjonell undervisning, er sjansen stor for at repetisjonen gir feil innlæring på teknikker og fagstoff, eller at læringskurven blir unødvendig bratt. Snakk om bortkasta tid og resursbruk! I et arbeidsliv hvor man stadig snakker om viktigheter av effektiviseringer, omstillinger og innovasjonstanker, er vi nærmest fastlåste på troen av ultrakonservativ undervisningsmetodikk. For en metode som har stått seg i flere tusen år, må vel kunne kalles nettopp det? Selv i universitetsundervisning innenfor tematikken innovasjon og endringsledelse, sitter studentene som (nesten) passive tilhørere og får tredd et ferdigtygd undervisningsopplegg ned over hodet av en foreleser. Studenten kommer jo til undervisning for å lære, den som lærer bort er vedkommende foran deg med en tittel som tilsier at han/hun i utgangspunktet har flere verdenshav med mer kunnskap enn deg som tilhører og student.

Nå må jeg si at min erfaring i utdanningsprogresjonen er at den blir bedre og bedre. Og nå hvor jeg studerer ved et erfaringsbasert master studium vedNTNU opplever jeg virkelig at min kunnskap tilfører både de andre studentene og foreleserne ny kunnskap, men settingen ved at læring skjer i et klasserom hvor alle sitter på rekke og rad og foreleseren står foran oss og presenterer fagstoffet på samme måte som jeg opplevde på grunnskole-, videregående- og høyskolesystemet.

Så i min uvitenhet om hvordan læring virkelig skal utføres, våger jeg den påstanden at svaret på fremtidens undervisning ikke lenger ligger i fortidens metodikk.

Deling på godt og vondt

Utgangspunkt for dette blogginlegget er loven om sosial deling på internett, eller Zuckerbergslov. Zuckerberg er en av grunnleggerne til Facebook. Denne loven spår at datamengden vi deler med andre i sosiale medier, vil doble seg hvert år i overskuelig fremtid. Matematisk sett fremstår denne økningen som en raskt voksende eksponentiell kurve.

Veksten er formidabel og hvor det er vekst, er det muligheter. I dette tilfelle gir det muligheter for mange. Som privatperson gir det økte muligheter for eksponering av hvem du er og hva du står for. For firmaer gir det økte muligheter for å nå ut til en spesiell gruppe mennesker som dine produkter er rettet inn mot. Jeg velger å gå inn i det siste temaet først.

Hvordan kan firmaer nyte godt av den store veksten som er der i dag, og som er forventet å fortsette inn i det uoverskuelige? Den store forskjellen fra tradisjonell måte å gjøre handel, tjene og bruke penger på, i forhold til den nye digitale økonomien er at pengestrømmen foregår elektronisk. I tillegg forsvinner veldig ofte fordyrende mellomledd. Det meste foregår i dag ved hjelp av et minibankkort via en bankterminal, internett eller via smarttelefoner.

Vi går med mindre penger på oss og vi bruker mindre fysiske penger i transasksjoner i samfunnet . Så der hvor man tidligere hadde forhandlerledd som mellomstasjon for en transaksjon, gjøres dette nå ofte elektronisk og automatisk. Det er i dag en sjeldenhet at man først kikker på et produkt i butikken, for så å gå i banken for å hente ut penger fra bankkontoen, hvorpå man går tilbake til butikken for å kjøpe varen. Kanskje du i tillegg har funnet ut hvilken vare du ville ha på internett før du bestemte deg. I stede for å kjøpe varen i butikken på hjørnet, handlet du den via kjedens nettbutikk i stede.

Vårt brukermønster og forbrukervaner har endra seg radiaklt i løpet av få år. Vi går ikke lenger like ofte i en bank for å ta ut kontanter. Dette medfører at skrankefunksjonene er blitt færre. Ved å kunne søke opp ting på nettet og velge varer fra en nettside har man redusert behovet for mellomlagring og derigjennom transporter mellom lagerenheter. Man reduserer kostnader på mange forskjellige mellomledd, som tidligere var en selvfølge for å holde hjulene i gang, men som i dagens forbruksmønster er overflødige. Med andre ord, man senker transaksjonskostnadene i handelen.

Det er laget bøker som tar for seg ny handel og fordeler og utfordringer med digital økonomi. Jeg anbefaler Arne Krokan sin bok " Den digitale økonomien" som beskriver sentrale punkter på hvordan digital økonomi fortoner seg, og hvilke parametere man kan spille på som et komparativt fortrinn for en bedrift i et marked hvor den digitale økonomien styrer.

I en digital verden hvor fordyrende mellomledd forsvinner og vi som forbrukere gjennom for eksempel www.kelkoo.no utføre handel etter først å ha sammenlignet x-antall nettbutikkers pris på en vare, er man med på å redusere eller viske ut tradisjonell handel og erstatte den med den digitale. Hvis pris er førende for om man skal handle en vare, er det antageligvis ikke veldig viktig hvor man handler varen. Kanskje handelen også kan foregå via din egen Mac, PC, lesebrett eller telefon? Vi er med dette med på å presse priser nedover og stiller oss likegyldig til om varen kommer fra www.herifra.no eller www.derifra.com .

I et marked med mange tilbydere av samme, eller tilsvarende vare, kan pris være førende for hva man velger. Å bytte eller velge en leverandør fremfor en annen på grunn av prisforskjeller er blitt enkelt. Disse varene blir med dette commodities. Det at noe blir billigere betyr ikke at inntjeningen på varene nødvendigvis blir dårligere. Hvis A koster 150 kr og 10 stk kjøper den, blir omsetningen 1500 kr.  Hvis man gjør motsatt. Setter prisen ned til 10 kr og 150 kjøper den, er omsetningen fortsatt 1500 kr. Hva hvis 1500 velger å kjøpe varen fordi den var så billig? Da ville omsetningen bli på 15 000 kr. Dette er selvfølgelig en forenkling av det hele, og den tar ikke innover seg produksjonskostnadene ved å lage varen. Allikevel viser dette at varer som blir commodities får presset sine priser ned mot et grensesnitt på produksjonskostnader og tradisjonell fortjeneste. Alikevel kan den gi flere kjøpere og der gjennom øke muligheten til fortjeneste. Klarer man denne balansen vil det her ligge muligheter for å tjene penger, også gode penger.

Retter bedriftene sine produkter inn mot et spesifikk del av markedet kan treffprosenten på aktuell kundegruppe også økes. Ved tradisjonell reklame sendes den ut til alle, enten via TV, radio eller post. Dersom man kan knytte sin reklame opp i mot en spesefikk gruppe mennesker vil man øke sannsynlighet for at rett gruppe vil kjøpe varen. Man kan altså redusere tapene med å treffe feil kundegruppe og øke sjansen for fortjeneste ved økt salg i riktig kundegruppe. Dette er ikke noe nytt, men digitale muligheter og løsninger gir økte sjanser for at treffet blir bedre.  Selvvåg bygg reklamerte med at dersom du ble venn med de på Facebook og anbefalte siden videre til andre, var du med i konkurransen om å vinne en leilighet til en verdi av 2 millioner kr. Reklameringen gikk mye fra venn til venn på Facebook, men i følge Selvvåg bygg tjente de 48 millioner kr på dette. Hvorfor? De reduserte utgiftene med annonsering i tradisjonelle medier med 48 mill kr. Eksponeringen av firmaet skjedde ved at folk anbefalte siden for andre. Det er noen etiske aspekter i dette som burde vært belyst, men jeg velger å ikke gå inn på her. Poenget mitt er at det ligger muligheter for fortjeneste i et digitalt marked, med en digital økonomi.

Hvor viktig er det å ha mange venner, tilhengere eller anbefalinger for en nettside? Jo se på dette regnestykke her;

n (n-1) -----------	= Mulige salgpunkter
2

Liten n er antall kontaktpunkter i et nettverk. Hvis siden min likes av 1 person vil mulige teoretiske salgspunkter være 1. Hvis jeg har 5 venner vil jeg få 10 mulige salgspunkter, ved 10 venner, 45 salgspunkter, ved 45 venner 990 salgspunkter, ved 990 venner 489 555 teoretiske salgspunkter.  Med dette begynner man å ane en mulighet for å nå ut i et marked på en ganske så effektiv og kostnadsbesparende måte. I tillegg har nye muligheter for inntjening vokst for ditt firma.

Tar man det over til ens private sfære og sammenligner dette med vår omgang på sosiale medier vil muligheter for kontaktpunkter være de samme. Jeg med mine 1628 venner på Facebook her et teoretisk potensiale å komme i kontakt med 1 324 378 mennesker. Jeg deler informasjon, både om aktiviteter og ved hjelp av bilder, videoer og linker. Jeg deler, og jeg liker det.

Det at ¼ av Norges befolkning teoretisk sett har muligheter for å følge med meg på Facebook, har ikke stått så sentralt i tankene mine, og jeg tror ikke det gjør det i den store majoriteten av brukerne i sosiale medier. Zuckerberges lov om deling på internett viser jo også det at brukere av tjenestene ønsker å dele med seg, samt motta det andre brukere av sosiale medier deler. Om uoverskuelig fremtid er det samme som "manns minne" vet jeg ikke, men slik utviklingen har vært de siste årene er det vanskelig å helt forstå omfanget. Som et eksempel så legges det ut på Youtube 35 timer med film hver time. Deling på nett er big buisness og et sted må disse dataene lagres. Jeff Bamba, Database Architect hos Blue Mountain Labs sier i en artikkel den 24 januar, at 2012 vil bli året med business intelligence og datalagring i skyen, 2012: Year of Cloud BI. Vi går mer og mer fra å lagre på enheter hjemme, til å lagre våre dataer i nettskyen.

Hva betyr nå så dette med deling for oss? I dagens Rjukan Arbeiderblad slår man opp på førstesiden ”Dau gjeng”. Dette er gjengitt fra en vikarlærer som skriver dette på sin blogg, som en omtale av en klasse han underviste i. En blogg, er ikke nødvendigvis det samme som en dagbok. Den kan man legge i skuffen. Blogger er som regel søkbare og åpne for innvitte, eller for alle som måtte ønske det. Dette setter like mye nye krav til oss, som det gir oss muligheter.

Ved å handle varer slik vi har fått smaken på via nettet, setter vi tradisjonell handel i fare for å bli kraftig redusert, eller visket ut. Kontakten mellom kunde og butikk viskes ut og den kan medføre at butikker som var vanlige innslag i bybildet blir borte eller kun opptrer i de større byene. Platebutikker og bokhandlere er to eksempler på dette. Når kjøpte du sist en CD i butikk?

Som forbruker er dette et toegget sverd. Jeg vil ha butikken på hjørne, men jeg vill ikke nødvendigvis betale mye mer for en vare for at butikken skal opprettholdes. Butikkene må inneholde noe mer enn det å kjøpe en vare dyrere der enn det jeg kan gjøre via nettet. Min lokale gullsmed, Gullsmed Sando er et godt eksempel omstilling i så måte. Nettbutikken denne gullsmeden tilbyr har medført økt omsetning av varer fordi han gikk i fra tradisjonell butikk, til også å tilby varer via nettbutikk. I tillegg til nettbutikk tilbyr gullsmeden spesiallagde varer etter ønske fra kunde. Dette er kvalitet hvor commodities ikke er noe avgjørende faktor, fordi du får ikke en tilsvarende vare et annet sted. Den er spesiallaget hos gullsmeden.

Ekspandere eller dø - bok vs e-bok

Med utgangspunkt Raga rockers låt ekspangder eller dø og Herodes Falsk sin kronikk i Aftenposten den 5 januar 2012, Forlagi forsterstilling, hvor han konkluderer med “Det er de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men er for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk.” mener jeg han har rett vinkling til fremtiden med e-bøker i  vår stadig mere digitale verden.

Logoen til Napster

Er det noe den digitale historien har vist oss så er det nettopp det at man ikke kan hindre en naturlig utvikling, man kan bare bremse den, men enn kun så lenge. Fremtiden er det folket vil ha. Dersom det er e-bøker de vil ha, ja så blir det e-bøker. Dette er veldig bastant og enkelt fremstilling, men hva har skjedd i alle andre tjenester man tidligere hadde i fysisk og analog form, og som tok steget over til digital form? Jo den ble allemannseie. enten gjennom piratkopiering, eller som betalingstjenester.

Problemene har mye vært på å få systemer og programmer til å tilby ønskete tjenester inn i et system som folk opplever som bra nok, eller enkelt nok å forholde seg til. Alle vil ha tjenester så billige som mulig, men folk flest tror jeg er villige til å betale for en produsert vare, bare systemet er tilrettelagt så enkelt at det oppleves som å kjøpe melk og brød. Spotify og WIMP er to gode eksempler på dette. Før disse kom på banen var piratnedlasting av musikk gjennom Napster og Limewire et ennå større problem enn det er i dag. Så selv om man fortsatt kan laste ned musikk gratis, velger folk å betale for varen.

Et annet aspekt i diskusjonen rundt e-bøker er; Hva trenger jeg, eller ønsker jeg å laste ned av en bok? I noen tilfeller må man lese hele boka for å komplementere forståelsen. Det ville være dumt å kun lese siste kapittel av en krimbok, bare for å slå fast at det nok en gang var hovmesteren som var drapsmannen. Men i mange andre tilfeller kan det være aktuelt å kun laste ned deler av en bok. Gitte kapitler eller utdrag fra aktuelle temaer, fremfor alle de andre unødvendige sidene med brødtekst som ikke er aktuelle. E-bøker bør bli som sanger på et album i iTunes. Man bør ha muligheten for å selektere det man selv synes er aktuelt å laste ned, fremfor å bli diktert fra en utgiver på hva de synes du skal ha med i en nedlasting.

Bokbransjen står ikke på terskelen, men inne i rommet i forhold til hva som vil komme til å skje. For enten finner man opp teknologi og lager gode systemer for salg og rettigheter, eller så vil man i løpet av kort tid oppleve å miste kontrollen på noe som folk er villige til å betale for, men som lett kan bli en gratistjeneste gjennom økt piratfildeling fordi folk vil ha e-bøker. Det digitale fremskrittet kan ikke stoppes, bare bremses. Men kun enn så lange...

Professor ved NTNU Arne Krokan har skrevet en interessant essey om temaet "Den nye forfatterøkonomien" . Tankene han gjør seg rundt fremtiden til e-bøker er bygget på tidligere historiske fakta for annen elektronisk vareproduksjon, distrubisjon og konsumering. Den bør leses :)

Som en liten delikatesse for dere som har lest helt ned hit,viser jeg dere at innføringen av papirboken heller ikke var helt problemfri.

EU en monstermast?

Kraftlinjer på tidlig 1900 tall på Rjukan

Som innbygger av Tinn kommune, vuggen til Norsk industrihistorie fortoner debatten rundt monstermaster seg som et litt underlig fenomen. Tidlig på 1900 tallet kom Sam Eyde til Rjukan og så det enorme potensialet som lå i våre vannveier og fosser. Sam Eyde hadde en visjon om å kunne trekke Nitrogen ut av lufta gjennom bruk av store mengder elektrisitet. Nitrogenet skulle han bruke til å produsere kunstgjødsel til bruk i jordbruket for kunne gi en stadig økende verdensbefolkning nok mat.

På dette tidspunktet var ingenting av infrastruktur og lite av økonomien på plass. Han måtte planlegge og finansiere alt fra grunnen av. Han bygde en by, og en industri uten sidestykke i Norge. For å klare gjennomføre planene måtte han få stat og private aktører på banen. Hvor mye penger trengte han? Jo 1 ½ statsbudsjett! Og Sam Eyde klarte det. I tidsperioden 1905 til 1925 bygde man opp verden største kraftverk, en arkitekttegnet by og en produksjonslinje for kunstgjødsel. På 18 mnd prosjekterte og lagde de Rjukan- og Tinnosbanen på ca 5 mil. Inne i denne 18 mnd perioden var det en 3 mnd generalstreik. Rjukan økte sin befolkning fra noen skarve hundretall til 12 000 innbyggere på under 10 år.

Kraftlinjer på tidlig 1900 tall på Rjukan

Kunstgjødselproduksjonen og transporten ut i verden fra Rjukan 20 mil fra havet krevde  oppdemming av innsjøer, bygging av tuneller og kraftstasjoner og overføringslinjer. Overføringslinjene står der den dag i dag,  dog i noe fornyet utgave. Gjennom Rjukan går flere av Øst-Vest overføringslinjene til Statnett, samt kraftmaster fra de 6 kraftverkene som ligger innenfor en område på 2 mil. Og det er her min forundring kommer inn. Dette som jeg alltid har sett på som fremskrittet og Norges industrihistorie, grønn og fornybar energi ble plutselig betegnet som rasering og monsteraktig. Jeg forstår jo at master over Hardanger ikke er særlig pent, men for meg er det fremskrittet som vil stå på hver side av fjorden og ikke en rasering. I kampen sjøkabel vs luftkabel, tapte sjøkabelen og i stede for å ha ute av syne, ute av sinn, får man se mastene i all sin prakt. Jeg mener det. Kraftmaster er et imponerende syn, og for meg representerer de fortsatt fremskrittet i Norge. Kraften sikrer de store byene og utkantnorge fortsatt tilstrekkelig strøm.

Statnett sine gamle overføingslinjer ved Gaustatoppen

I et foredrag med professor Frank Årebrot nå på nyåret fortalte han tilhørerne at miljøkampen ofte er fokusert mot det man har nært. I Tyskland kjemper miljøbevegelsene mot atomkraft, i Nederland mot utvidelse nediking av arealer, i Norge kjemper vi altså mot utnyttelse av ren fornybar energi, gjennom nye vannkraftprosjekter og vindmøller og altså kraftmaster. Norge som har en av verdens høyeste prosentandel av ren fornybar energi, er ikke lenger like mye for å opprettholde denne prosentandelen. Ikke vil vi ha kraftmaster, så lenge vi ser de. Vår statsminister, Jens Stoltenberg, har sagt at de store vannkraftutbyggingenes tid er over og vindmøller vil vi ikke se der hvor vi ferdes. Hva er da alternativet for en stadig mer kraftkrevende befolkning? Hva er alternativet til utvikling av fornybar energi? Jo import av strøm produsert ved hjelp av kull og atomkraft, eller egen utvikling av gasskraftverk. Her slår ordtaket ”ute av syne, ute av sinn” inn igjen.

Hva er løsningen? Jo, noen må skjære gjennom og ta upopulære avgjørelser. Det er også gjort og fremskrittet fortsetter. Når det er sagt så er det bra å ha vakthunder i form av miljø- og folkebevegelser slik at nødvendige korrigeringer kan gjøres. For der det noe historien har lært oss så er det det at kapitalen uten korrigeringer, tar raskeste og billigste vei til målet.

Så hva mener jeg nå da med overskriften på dette blogginnlegget? EU en monstermast? EU er jo ikke akkurat veldig populær om dagen her oppe på berget. Men hvor hadde Europa vært i dag uten et nært samarbeid på tvers av landene de siste 65 årene? Et samarbeid kan ha mange navn, i dag heter den Europeisk union. Min grunnholdning er at vi står bedre rustet sammen, vi får bedre muligheter til utvikling om vi samarbeider og deler, fremfor at vi står alene og tenker mest på oss selv. Så selv om EU i folkeopinionen i disse dager blir fremstilt som en monstermast, tenker jeg at monstermaster på lang sikt er den beste løsningen for å sikre et fortsatt fremskritt.

Papirløstsamfunn vs digitale muligheter

Hvordan står det til ute i den digitale verdenen? Ser ditt papirløse samfunn ut som bildet under her? Er det  dette vi så for oss når vi skulle ta steget inn den digitale verden? 

Som folkevalgt i en middels kommune representerer jeg antageligvis en brukbar sammenligningsfaktor for andre norske kommuner. Som folkevalgt får jeg tilsendt papirer pr post til forskjellige møter jeg deltar på. For det er fortsatt sånn i Tinn kommune. Vi sitter i møter og behandler politiske saker som står nedskrevet på ark. Det skal sies at vi er på vei til noe nytt. Vi har vedtatt å innføre nettbrett el i den politiske behandlingen. Dette tar allikevel tid, og frustrasjonen min øker. jeg føler jeg sløser med min tid, folkets penger og jeg ser på meg som et påtvunget miljøsvin i denne kategorien.

Se på dette regnestykke. Til budsjettmøte i desember måned i 2011 fikk vi utlevert nesten 1000 sider. Først til formannskapet, så til div andre utvalg og så til slutt kommunestyre. Etter hver behandling i de forskjellige utvalgene skal nye vedtak påføres saken og et nytt eksemplar lages. Så mine dokumenter i formannskapet kan jeg kaste på grunn av noen få nye avsnitt som omhandler vedtakene. Til hvert kommunestyre har jeg fått oppgitt at det lages ca. 60 eksemplarer. Det er både politikkere, presse, publikum gjennom biblioteket, administrasjon og vara representanter som skal ha sine eksemplarer.

60x1000= 60 000 sider med papir som etter noen timer, når kommunestyre er over blir kastet i søpla. Et gjennomsnittlig møte omfatter 3-400 sider, så et gjennomsnittlig møte er på totalt 19-24 000 sider. Tar man med portoutsending og selve produksjonen av trykksakene blir utgiftene formidable, ordningen gir unødvendig mye søppel, den er statisk i stede for innovativ og dynamisk . I tillegg gir den en opplevelse av meningsløshet i form av at så mye papir blir brukt og kastet, når det finnes annen og velfungerende elektronisk bruksmetode.

Man kan fremheve utfordringene med implementering av en ny elektronisk saksbehandling. Jeg vil fremheve det jeg ser på som positivt og som kan gi oss et fortrinn i forhold til det vi har i dag.

Jeg har liten kompetanse på miljøspørsmål. utover et ønske om å bidra til en bedre verden har jeg ingen forskerkunnskap på elektronikk vs. papir. Ser man på de siste dagers utvikling rundt høyhastighetstog og hvor miljøskadelig det var sett i et 60 års perspektiv, fikk jeg noen tanker på om utskifting av papir til elektronisk behandling er miljøvennlig. Dette legger jeg til andre å mene noe om.

Jeg ønsker å fokusere på mulighetene rundt innføring av nettbrett i politiske behandlinger. Bare det å slippe å få gjennomsnittlig 5000 sider med kommunestyrepapirer, 3000 sider med formannskapspapirer, x hundretalls sider med div styrepapirer i løpet av et år pr post, ville være en stor lettelse. PC´en... Unnskyld.. Mac´en bruker jeg hver dag. Det å ha muligheten til å lese dokumenter i et gitt system på en plattform jeg har samlet alle andre arbeidsverktøy er også en fordel. Det meste bør være lagret i nettskyen slik at jeg kan hente det ned når jeg ønsker, uten å måtte være avhengig av lagringsplass, eller plattform jeg ønsker å ta med meg. Mac, iPhone, iPad, andres PC´er, what ever...

Søkemuligheter, redigeringsmuligheter, lagringsmuligheter, bruksmuligheter generelt overgår papir en høy gang. Man har alt på et sted. det gir i tillegg muligheten for god oversikt. I tillegg bør man velge et system som er enkelt i bruk, driftssikkert, innovativt og minimalt behov for opplæring... Var det noen som sa iPad?!? Ja det var det, jeg!

Som innbygger av Tinn bør jeg være en foregangsperson i nettskyen. Rjukan skal jo bli Norges datalagringshovedstad. Datalagring i nettskyen er fremtiden og mine fremtidige dokumenter lagres der.

For at nettskyen skal bli en god realitet for hvermannsen, må vi andre være (oss og dem, hmmmm) pådrivere i form av å vise gode løsninger i skyen. Det finnes lagringsløsninger i dag som ligner på kjente løsninger på din plattform. Sjekk ut amerikanske dropbox.com, eller norske jotta.no . For at en slik type lagring skal bli fullstendig integrert i dagens bruk er man avhengig av internettilkobling. Da kommer den andre parameteren som må bli bedre. I dag søker man WiFi tilkoblinger som Cowboyer søkte vannhull i den ville vesten. WiFi bør i fremtiden være som et mobilnett, overalt og tilgjengelig. At det bør være gratis i det offentlige rom er en selvfølge....

Da starter vi :)

Sterkt inspirert av samling 1i faget Teknologi og samfunnsutvikling ved NTNU har jeg opprettet denne bloggen. Javel, vi får se hva den vil bringe meg, og kanskje andre i tiden som kommer. De umiddelbare tankene jeg har er å bruke bloggen som et refleksjonsnotat for dette studie. Og hvis jeg finner denne måten hensiktsmessig, kanskje også for resten av skolegangen ved NTNU.

Tidligere brukte jeg en annen blogg for å skrive treningsdagbok ifm utdanning av en sivil tjenestehund. Den hette fra valp til tjenestehund. Den gav meg en god oversikt over hva vi hadde vært gjennom, og med det for hånd, var det lettere å vite hva jeg skulle gjøre fremover. Kanskje jeg opplever samme følelsen her.. Jeg vet ikke, akkuratt nå føler jeg meg som en fjortis her jeg sitter og skriver..