Det står skrevet i stein, det vil stå for evig tid

Jeg skal ikke blande meg inn den intilekuelle debatten rundt utforming av 22 juli minnesmerket til Nico Widerberg, men jeg vil gi en personlig betraktining om opplevelsen av å møte, se på og føle på dette minnesmerke.

Hver kommune som ble rammet av terroren den 22. juli 2011, fikk et tilbud fra kunsteren Nico Widerberg om en statue som skulle være et minnesmerke etter denne dagen hvor 77 menensker mistet livet. De mistet sine liv i et terrorangrep på den Norske statsforvaltning og AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti og juvel. Giveren av minnesmerke, vedkommende som gav oppdraget til Nico Widerberg er annonym.

I Tinn kommune har stauen blitt plassert på en tilbaketrukken, men alikevel svært tilgjengelig plass i Admeniparken. Man kan se statuen fra langt hold, men når man står ved steinen føler man alikevel en ro og mulighet for stillhet. Det er et verdig sted for et slikt minnesmerke.

Steinen er ca 2 m høy, firkantet og laget i Iddefjordgranitt. Vekten er ca 1700 Kg og fremstår som både masiv, men samtidig yndig. Mennenskeskikkelsene som er uthullet fra alle fire sider, slik at man kan se gjennom steinen fra alle kanter. Tomrommet i steinen kan fylles med dagslys eller kanskje også et levende lys nå utover høsten og vinteren.

To av sidene er glatte, nærmest polert. De to andre har struktur og har ujevne overflater. Min umiddelbare tanke var at dette var som livet selv. Vi ønsker ofte å fremstå med en pen fasade, men de ujevne sidene viser stein som er dramatisk skilt fra hverandre. Flaten fremstår som åpne sår i en sjel. Sårene er fra alle de berørte etter hendelsen den 22 juli. Familiene, vennene, kollegaer, lokalsamfunnene, ja og selve nasjonen Norge.

Å kunne komme til et sted som dette 22 juli minnesmerke gir oss en mulighet til å oppsøke et sted for å sørge, tenke, reflektere og ta inn over seg impulser og følelser fra denne betydningsfulle hendelsen. Det tok litt over et år før steinen var på plass. Det er sikkert en naturlig prosess som krevde sin tid, men for meg som sørgende har jeg liksom gått i et tomrom frem til nå. De var godt å få steinen på plass, det var godt å kunne komme til et sted hvor det gikk ann å være stille, bli forbanna, tenke, gråte og bare være til.

Diktet fra Lars Saabye Christensen er sterke ord. Personlig ville jeg likt at ordene fra Nordhal Grieg "Til Ungdommen" var innprentet i steinen, men de ordene er med meg i mitt hjerte hver dag alikevel. Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.



Så takk til Nico Widerberg for at du lagde disse monumentene til det Norske folk. Det står skrevet i stien, det vil stå for evig tid.