Du finner meg nå på Wordpress

Jeg har byttet bloggsted til http://byss.wordpress.com/ Du er velkommen inn :)

Innovasjon - Ny innpakning, men samme innhold?

Bloggskriving er utvikling av egen innsikt gjennom blant annet refleksjon. Denne gangen skal jeg begynne å skrive om et tema før jeg egentlig vet hva det innebærer. På veien skal jeg lese meg opp og reflektere over tematikken ”innovasjon” for å se hva jeg ender opp med. 

Utgangspunktet mitt er et studie ved NTNU hvor jeg på min vei til å ta en master i ledelse har begynt å sette meg inn i temaet innovasjon og mer spesifikk medarbeiderdrevet innovasjon.

Før kurset tenkte jeg at innovasjon var de gode ideene, de kreative løsningene og de innsiktsfulle gründerne som hadde de gode svare på problemstillingene vi andre ennå ikke hadde sett. Innovasjon Norge var for meg selve eksemplet på innovasjon. Slapp av Bård og Jan-Erik, det er det ennå…:) Innovasjon er for meg et svært positivt ladet ord. Et signal om utvikling, kompetanse, tilrettelegging og håp om noe nytt og bedre.

Denne uka gikk det en kjede med henvisning til en internasjonal bokuke på Facebook. Man ble oppfordret til å ta boka ved siden av deg og slå opp på side 52 og poste den femte setningen i boka på Face. Ved dette tidspunktet var jeg ved NTNU og hadde om innovasjonsledelse. Boka jeg hadde for meg var  ”Innovasjon som kollektiv prestasjon” og på s 52, femte setning stod det

”Den vanligste forståelsen for innovasjon er likevel at det dreier seg om en utviklingsprosess som starter med en ide og avsluttes med markedsintroduksjon"

Innovasjon er altså ikke bare de gode ideene og de kreative menneskene, men de gode ideene og de kreative menneskene som til sammen har satt ideen ut i live. Man har altså gått fra noe til noe annet gjennom en prosess. Man endrer noe gjennom en prosess. Plutselig hadde men noen gjenkjennbare ord som ikke klinger like bra. Endring og prosess…

I mitt yrkesliv har jeg vært gjennom en rekke håpløse, faktisk sykdomsfrembringende og fullstendig meningsløse endringer, under begrunnelse av at det er ”til det beste for..”, ”nødvendig for å bli robuste…”, ”for å kunne se helheten av…”, ”Styrke beredskapen….” og ”Bedre ressursfordeling…” I og for seg er både ordene og intensjonene gode, men for meg står uttalelsene egentlig for forverring, redusering, knapphet, mindre raushet og dårligere muligheter for reell involvering. Jeg tror flere enn meg kan kjenne seg igjen i dette. Hvis status er sånn jeg beskriver det, bør spørsmålet vi trenger å finne svaret på være; Hvordan kan man  gjøre ting bedre i fremtiden?

Hvis innovasjon egentlig er et fordekt ord på endring og prosess, må jeg være forsiktig med bruken av det, slik at det ikke blir fylt med den negativiteten som endring og prosess kan være.

I Norge har man en relativt flat struktur mellom ledere og medarbeidere. Norges måte å utvikle arbeidsplassen gjennom samarbeid mellom arbeidsgiver, tillitsvalgte og medarbeider er på mange måter unik i verden. Selv om det finnes tillitsvalgte i andre land også, er det bestemt via lovs form at tillitsvalgte skal være en likeverdig part i forhandlinger og samtaler med arbeidsgiver. Det gir noe unike muligheter for å ansvarlig gjøre begge parter på en helt annen måte enn hvor den ene parten står i et servilt forhold til den andre.

Likeverdighet er ikke nødvendigvis det samme som at alle har like mye de skulle ha sagt i en avgjørelse, men det betyr at partene skal forsøke å finne omforente og gode løsninger i saker hvor begge føler et reelt ansvar for sin bedrift.

Jeg har brukt et ord denne gangen som jeg mener er en viktig faktor for å få til omforente løsninger. Reelt. Reelinvolvering og ikke bare involvering. Ordet reel burde egentlig være unødvendig å føye til, men det gir en forsterkning på måten man ser på et samarbeid. Har man en opplevelse av at løsningene er lagt på forhånd og prosessen blir styrt med et snevert mandat har man ingen reell-involvering, men siden partene har møttes kan man sikkert hevde at man har hatt involvering. Ser du forskjellen?

Et annet ord som må være med er evaluering. Har man evaluering i et samarbeid og involvering øker man sjansen for å få til gode løsninger. En forutsetning her er at man har en reell-evaluering med en vilje til å endre og justere etter hva som kommer frem i evalueringen.  Reelevaluering, reelinvolvering og et reell vilje til å ta hensyn til disse faktorene mener jeg er viktige faktorer å ha med seg dersom man skal oppnå suksess i et ønske om å endre og få til innovasjon.

Det finnes selvfølgelig andre viktige faktorer også, men i dette innlegget lar jeg rammevilkår ligge. Jeg fokuserer på mulighetene man har innenfor gitte rammer og forutsetninger.

Jeg innser at fremtiden er små og store endringer og prosesser. Håpet mitt er at jeg vil være en positiv faktor i å endre min og kanskje andres oppfatning av at endringer og prosesser er sammenlignbart med noe negativt, krangling, konflikter og reduksjon. Til noe spennende, utviklende og involverende gjennom arbeidslivets parter.

Når vi kommer dit, skal jeg tørre å si ordet medarbeiderdrevet innovasjon høyt...:)

-----------
Da skal det bli spennede, om ikke annet for meg selv, å se om mine tanker i forkant av fordryning i faget innovasjonsledelse og medarbeidet drevet innovasjon gir meg noe støtte for mine tanker i blogginnlegget over... :) Fortsettelse følger...

22 sept 2012, Byss..
-----------

Sosial dumping på lokalnivå

Tematikken sosial dumping ble for meg som lokalpolitiker for Ap ytterst aktuelt når LO i Tinn og Fagforbundet avdekte at et hotell i kommunen påla sine innleide ansatte å jobbe over 200 timer i måneden for 62 kr timen flatt. De fikk ikke overtidsbetalt og ikke natt-, helge- eller helligdagstillegg. Det  var flere forhold som ble avdekket, men 200 timer i mnd for 62 kr timen for innleid arbeidskraft er det jeg velger å fokusere på i denne sammenheng. 

Hva er sosial dumping?

Begrepet knyttes ofte til utenlandske arbeidere som kommer til Norge for å ta seg jobb og får vesentlig dårligere arbeids- og lønnsvilkår enn norske arbeidere og de er ofte ansatt gjennom vikar- eller bemanningsbyråer. Ordet ”dumping ” benyttes når denne arbeidskraften overtar for norske arbeidere, nettopp for de lønnes og arbeider under dårligere forhold enn de norske arbeiderene. Denne utviklingen står i fare for å rokke ved den norske arbeidslivsmodellen dersom man ikke får ryddigere forhold ved inn- og utleie av arbeidskraft og gjennomført krav om regler for norske lønns- og arbeidsvilkår.

Gjennom det vedtatte Vikarbyrådirektivet, Arbeidsmiljøloven og Allmenngjøringsloven har Norge slått fast at vi skal sikre også utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Vi har vedtatt verdige og trygge arbeidsvilkår og en anstendig lønn for arbeiderene som jobber i Norge.

Hva er så problemet?

Jeg har til gode å finne noen sier at de er for sosial dumping.  Utfordringen blir når dette abstrakte ordet skal tas i praktisk bruk på lokalt nivå. Plutselig står problemstillingen på ens egen dørstokk. Alle er nok enig at 62 kr, eller nå etter lønnsforhøyelsen, 75 kr timen er en alt for liten lønn for en arbeidstaker som skal leve og bo. For å klare det må man kanskje jobbe over 200 timer i mnd for å klare seg?   Lønnsforhøyelsen medførte for øvrig at de mistet det ene måltidet de fikk ved 62 kr timen.

Er lønna ulovlig lav? 

Det må andre enn meg svare på, men det gir helt klart en konkurransefordel for den bedriften som underbetaler sine ansatte i forhold til andre reiselivsbedrifter som er seriøse og forholder seg til normerte lønninger, gjerne tariff og lovlige arbeidsforhold. 

Hvem har ansvaret?

Solidarisk ansvar er det noe som heter. Med det menes at alle ledd som står for en økonomisk inntjening til en bedrift som driver sosial dumping har et selvstendig ansvar for å forhindre sosial dumping. Jeg sammenligner det som en næringskjede, hvor alt henger sammen med alt. De som leier inn arbeidere gjennom et vikarbyrå plikter å sette seg inn i de arbeids- og lønnsforhold som byrået har ovenfor sine ansatte. Betaler du 150 kr til vikarbyrået bør man forstå at det ikke er 150 kr som går som lønn til arbeiderene.

Vikarbyrået skal også ha sitt. Å forsøke å skyve ansvaret over på byrået blir for lett. Arrangører som står for inntjening til en bedriftseier som driver sosial dumping er et ledd i næringskjeden og har således et selvstendig ansvar for situasjonen. Ansvar er en ting, men mulighet er en annen. Man har en mulighet til å utgjøre en forskjell for underbetalte arbeidere. Som et ledd i kjeden kan man gå i dialog med en bedriftseier for å rette opp det alle er enige om er urimelige arbeidsforhold. 

Det går sikkert en grense for hvor langt man skal trekke denne tankerekken, men tenk hvilken forbrukermakt man har som arrangør ovenfor en bedriftseier som naturlig nok er avhengig av inntjeningen?  Hva om alle arrangørene sier nei til å gjennomføre arrangementet inntil arbeidsforholdene er lovlige og anstendige? Ja da tror jeg problemet i dette tilfellet vært løst. Hadde man tenkt slik på landsbasis vil jeg tro at mange tilfeller av sosial dumping ikke hadde funnet sted. Jeg mener at regelverket rundt utenlandsk innleid arbeidskraft også åpner for denne tanken.

Jeg har brukt et konkret eksempel på en generell situasjon som antageligvis ikke er unik i Norge. Vi må tørre å si at denne situasjonen også tilhører meg og at jeg må reagere. I stede for, slik jeg til dels opplever i denne saken, å bruke mye energi på forsøke å skyve ansvaret over på andre. 

Andre er du og meg det…

Er det å ta ansvar ved å gå av?

Jeg har ofte lurt på den moderne måten å ta ansvar på. Å gå av i en stilling eller en rolle som man innehar.

VG skriver i dag 14 aug 2012, dagen etter at 22 juli kommisjonen la frem sin rapport over hendelsen 22 juli 2011 at de krever statsminister Jens Stoltenberg sin avgang. Ja nå er det ikke pressen som velger statsminsiter i Norge, men pressen og oppsosisjon står som oftes i front når man skal kreve noens avgang. Opposisjon er i denne sammenheng ikke bare politiske partier.

Ta ansvar, gå av.. Hvilket ansvar tar man når man forlater skuta og setter inn en ukjent person i en ny rolle? Noen ganger er det sikkert på sin plass, men det virker som om det er en automatikk i kravet om avgang når noe skjer. Stor eller liten hendelse, krevet om avgang kommer fort. Det gir mye presse oppslag som igjen gir flere penger i aviskassene. Det gir flere presseoppslag til partier og personer som tjener på å kunen være i media, men styreker det saken? Løser det noe? Gir det ledere og kanskje et samfunn en mulighet for å rette på feil og mangler som dukker opp på en god og trygg måte?

Se på fotaballtrenere. De siste årene har de blitt fritt vilt for presse og almenheter. Det er jo slik at det kun kan være en vinner på en tabell. Men kravet er at alle skal vinne og stå øverst. Det sier seg selv at det ikke går. Men trenere må ha det presset på seg, og ofte gå dersom de ikke innfrir.

Toppledere lever under mye av det samme presset. Lever eller gå. Ja noen ganger er det riktig at det er slik, men skaper et slikt press en trygghet for at gode løsninger finnes, eller skaper vi et press hvor fokus på kortsiktige løsninger, raske penger og minimering av muligheter for å få kritikk står i fokus? Deter sikkert ikke et enten eller svar på dette, men jeg vil tro at mange ledere kjenner seg igjen "frykten" for å få kritikk. Ikke det at kritikk er farlig å få isolert sett, men det skaper et fokus fra presse og opposisjon som gjør at du nærmest blir fritt vilt og fredløs. Du må være med på vaskeprogrammet og i stede for å få ro til å å finne løsninger, blir du lett en marionette hvor andre setter agedaen og valser rundt med deg.

Det er uverdig å se på saker hvor presse og opposisjon får lukten av blod. Kravet om å gå av er ofte mer automatisk enn gjennomtenkt. Og tar man egentlig ansvar når man løperfra det man har stått i? Eller går av som det så fint heter nå til dags?

Det står skrevet i stein, det vil stå for evig tid

Jeg skal ikke blande meg inn den intilekuelle debatten rundt utforming av 22 juli minnesmerket til Nico Widerberg, men jeg vil gi en personlig betraktining om opplevelsen av å møte, se på og føle på dette minnesmerke.

Hver kommune som ble rammet av terroren den 22. juli 2011, fikk et tilbud fra kunsteren Nico Widerberg om en statue som skulle være et minnesmerke etter denne dagen hvor 77 menensker mistet livet. De mistet sine liv i et terrorangrep på den Norske statsforvaltning og AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti og juvel. Giveren av minnesmerke, vedkommende som gav oppdraget til Nico Widerberg er annonym.

I Tinn kommune har stauen blitt plassert på en tilbaketrukken, men alikevel svært tilgjengelig plass i Admeniparken. Man kan se statuen fra langt hold, men når man står ved steinen føler man alikevel en ro og mulighet for stillhet. Det er et verdig sted for et slikt minnesmerke.

Steinen er ca 2 m høy, firkantet og laget i Iddefjordgranitt. Vekten er ca 1700 Kg og fremstår som både masiv, men samtidig yndig. Mennenskeskikkelsene som er uthullet fra alle fire sider, slik at man kan se gjennom steinen fra alle kanter. Tomrommet i steinen kan fylles med dagslys eller kanskje også et levende lys nå utover høsten og vinteren.

To av sidene er glatte, nærmest polert. De to andre har struktur og har ujevne overflater. Min umiddelbare tanke var at dette var som livet selv. Vi ønsker ofte å fremstå med en pen fasade, men de ujevne sidene viser stein som er dramatisk skilt fra hverandre. Flaten fremstår som åpne sår i en sjel. Sårene er fra alle de berørte etter hendelsen den 22 juli. Familiene, vennene, kollegaer, lokalsamfunnene, ja og selve nasjonen Norge.

Å kunne komme til et sted som dette 22 juli minnesmerke gir oss en mulighet til å oppsøke et sted for å sørge, tenke, reflektere og ta inn over seg impulser og følelser fra denne betydningsfulle hendelsen. Det tok litt over et år før steinen var på plass. Det er sikkert en naturlig prosess som krevde sin tid, men for meg som sørgende har jeg liksom gått i et tomrom frem til nå. De var godt å få steinen på plass, det var godt å kunne komme til et sted hvor det gikk ann å være stille, bli forbanna, tenke, gråte og bare være til.

Diktet fra Lars Saabye Christensen er sterke ord. Personlig ville jeg likt at ordene fra Nordhal Grieg "Til Ungdommen" var innprentet i steinen, men de ordene er med meg i mitt hjerte hver dag alikevel. Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.



Så takk til Nico Widerberg for at du lagde disse monumentene til det Norske folk. Det står skrevet i stien, det vil stå for evig tid.

Vi skal aldri glemme...

Til minne over de som mistet sitt liv 22 juli 2011

Aleksander Aas Eriksen 29. august 1994 16 år Meråker
Anders Kristiansen 30. januar 1993 18 år Bardu
Andreas Edvardsen 30. november 1992 18 år Sarpsborg
Andreas Dalby Grønnesby 16. juli 1994 17 år Stange
Andrine Bakkene Espeland 30. juli 1994 16 år Fredrikstad
Anne Lise Holter 16. september 1959 51 år Våler
Bano Abobakar Rashid 28. desember 1992 18 år Nesodden
Bendik Rosnæs Ellingsen 26. januar 1993 18 år Rygge
Birgitte Smetbak 25. februar 1996 15 år Nøtterøy
Carina Borgund 25. mars 1993 18 år Oslo
Diderik Aamodt Olsen 3. juni 1992 19 år Nesodden
Eivind Hovden 26. januar 1996 15 år Tokke
Elisabeth Trønnes Lie 9. mars 1995 16 år Halden
Emil Okkenhaug 2. november 1995 15 år Levanger
Espen Jørgensen 6. juni 1994 17 år Bodø
Eva Kathinka Lütken 3. juli 1994 17 år Sarpsborg
Even Flugstad Malmedal 6. desember 1992 18 år Gjøvik
Fredrik Lund Schjetne 16. august 1992 18 år Eidsvoll
Gizem Dogan 1. mai 1994 17 år Trondheim
Gunnar Linaker 7. juli 1988 23 år Bardu
Guro Vartdal Håvoll 17. juni 1993 18 år Ørsta
Hanne Anette Balch Fjalestad 13. okt 1967 43 år Lunner
Hanne EkrollnLøvlie 29. juni 1981 30 år Oslo
Hanne Kristine Fridtunn15. august 1991 19 år Stryn
Hanne Marie Orvik Endresen 21. mars 1950 61 år Oslo
Henrik Rasmussen 18. februar 1993 18 år Hadsel
Henrik André Pedersen 19. feb 1984 27 år Porsanger
Håkon Ødegaard 18. mai 1994 17 år Trondheim
HåvardmVederhus 10. november 1989 21 år Oslo
Ida Beathe Rogne 8. november 1993 17 år Østre Toten
Ida MarienHill 20. februar 1977 34 år Oslo
Ingrid Berg Heggelund 20. september 1992 18 år Ås
Isabel Victoria Green Sogn 18. mars 1994 17 år Oslo
Ismail Haji Ahmed 23. august 1991 19 år Hamar
Jamil Rafal M. Jamil 5. mars 1991 20 år Eigersund
Johannes Buø 5. november 1996 14 år Mandal
Jon Vegardv Lervåg 17. februar 1979 32 år Oslo
Kai Hauge 31. juli 1978 32 år Oslo
Karar Mustafa Qasim 22. februar 1992 19 år Vestby
Karin Elena Holst 18. august 1995 15 år Rana
Kevin Daae Berland 24. juni 1996 15 år Askøy
Kjersti Bergn Sand 10. oktober 1984 26 år Nord-Odal
Lejla Selaci 9. januar 1994 17 år Fredrikstad
Lene Maria Bergum 16. mars 1992 19 år Namsos
Margrethe BøyumnKløven 3. mars 1995 16 år Bærum
Maria M. Johannesen 24. mars 1994 17 år Nøtterøy
Marianne Sandvik 14. mars 1995 16 år Stavanger
Modupe Ellen Awoyemi 14. aug 1995 15 år Drammen
Mona Abdinur 3. februar 1993 18 år Oslo
Monica Elisabeth Bøsei 20. januar 1966 45 år Hole
Monica Iselin Didriksen 18. februar 1993n18 år Sund
Porntip Ardam 18. januar 1990 21 år Oslo
Rolf Chris. J. Perreau 9. juni 1986 25 år Trondheim
Ronja Søttar Johansen 3. februar 1994 17 år Vefsn
Rune Havdal 16. desember 1967 43 år Øvre Eiker
Ruth Bened. V. Nilsen 1. oktober 1995 15 år Tønsberg
Sharidyn Svebakk-Bøhn 17. juli 1997 14 år Drammen
Silje Stamneshagenn15. mai 1993 18 år Askøy
Silje Merete Fjellbu 13. november 1993 17 år Tinn
Simon Sæbø 25. juli 1992 18 år Salangen
Snorre Haller 29. april 1981 30 år Trondheim
Sondre Kjøren 16. juni 1994 17 år Orkdal
Sondre Furseth Dale 19. februar 1994 17 år Haugesund
Steinar Jessen 17. januar 1995 16 år Alta
Sverre Flåte Bjørkavåg 1. januar 1983 28 år Sula
Synne Røyneland 18. januar 1993 18 år Oslo
Syvert Knudsen 21. august 1993 17 år Lyngdal
Tamta Lipartelliani 7. januar 1988 23 år Georgia
Tarald Kuven Mjelde 23. januar 1993 18 år Osterøy
Thomas Margido Antonsen 25. juni 1995 16 år Oslo
Tina Sukuvara 2. september 1992 18 år Vadsø
Tore Eikeland 18. mai 1990 21 år Bergen
Torjus J. Blattmann 19. september 1993 17 år Kr.sand
Tove Åshill Knutsen 31. juli 1954 56 år Oslo
Trond Berntsen 12. mai 1960 51 år Øvre Eiker
Victoria Stenberg 23. oktober 1993 17 år Nes i Akershus
Åsta Sofie H. Dahl 19. november 1994 16 år Sortland

Aldri mer 9. april, aldri mer 22. juli.

Hvil i fred.

Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred...

Tittelen er fra sangen Til ungdommen av Nordahl Grieg..

I morgen er det et år siden 22 juli hendelsene og mitt liv fikk et vendepunkt som vil henge med meg i alle år fremover. Som mange andre mistet jeg nære og gode venner på Utøya. Sorgen, fortvilelsen og sjokket har tatt en annen form en for et år siden, men følelsene er der. Sorgen er der og sjokket har blitt til en "vil ikke forstå" eller kanskje "vill ikke innse".

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på 22 juli hendelsene. Det tok tid før jeg forstod at det var en bombe og ikke en ulykke. Det bombes ikke i Norge, det må være en ulykke. Når jeg så en av bilene utenfor regjeringsbygget skjønte jeg at det må være en bombe. En bil ser ikke sånn ut uten at det har vært en bombe. Hullet i bakken, vinduene som var knust, bygg som var i brann, mennesker som løp skadd rundt. Dette var ingen ulykke. Dette var et angrep.

Så skuddene på Utøya. Igjen, det tok noe tid før jeg klarte å koble dette sammen, men det var ingen annen forklaring. Dette var et kooridinert angrep på demokratiet. På uskyldige mennesker som var på jobb, på innbyggere, på ungdom som var på sommerleir, på barn.

Vi legger forskjellige ting i ordene som vi alle lovte oss dagene etter 22 juli. Mer demokrati og mer åpnehet. Jeg har selv lagt til, aldri akseptere urett. Ordene betyr forskjellige ting for oss alle, men sett i lyset av stemningen vi hadde dagene etter 22 juli 2011, med rosetog og samhold var det tolleranse, et oppgjør med hat og nettopp samholdet som preget nasjonen. Denne stemningen legger jeg fortsatt i ordene når jeg definerer hvem jeg er etter 22 juli.

Jeg vil stå opp for de svake, jeg vil ta til motmæle for hatske og diskreminerende utspill, gripe aktivt inn i debatter hvor rasissme og inntolleranse finner sted, for å være et klart motstykke til intolleranse og "jeg er meg selv mer en nok" holdning. Ordene fra sangen til Ungdommen, skaper vi menneskeverd, skaper vi fred betyr for meg nettopp det jeg sier over. Man må ta til motmæle for diskriminering og hatmeldinger. Sitter man stille og ser på, oppfattes det som en støtte til det hatske, et stille samtykke. Veien er ikke lett, man må tåle motbør og kjeft og det skal jeg klare, det skal jeg stå i og det skal jeg kjempe i.

  
 "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi sammen kan vise"


En lovnad man gjør en slik dag som 22 juli brytes ikke så lett.