Er det å ta ansvar ved å gå av?

Jeg har ofte lurt på den moderne måten å ta ansvar på. Å gå av i en stilling eller en rolle som man innehar.

VG skriver i dag 14 aug 2012, dagen etter at 22 juli kommisjonen la frem sin rapport over hendelsen 22 juli 2011 at de krever statsminister Jens Stoltenberg sin avgang. Ja nå er det ikke pressen som velger statsminsiter i Norge, men pressen og oppsosisjon står som oftes i front når man skal kreve noens avgang. Opposisjon er i denne sammenheng ikke bare politiske partier.

Ta ansvar, gå av.. Hvilket ansvar tar man når man forlater skuta og setter inn en ukjent person i en ny rolle? Noen ganger er det sikkert på sin plass, men det virker som om det er en automatikk i kravet om avgang når noe skjer. Stor eller liten hendelse, krevet om avgang kommer fort. Det gir mye presse oppslag som igjen gir flere penger i aviskassene. Det gir flere presseoppslag til partier og personer som tjener på å kunen være i media, men styreker det saken? Løser det noe? Gir det ledere og kanskje et samfunn en mulighet for å rette på feil og mangler som dukker opp på en god og trygg måte?

Se på fotaballtrenere. De siste årene har de blitt fritt vilt for presse og almenheter. Det er jo slik at det kun kan være en vinner på en tabell. Men kravet er at alle skal vinne og stå øverst. Det sier seg selv at det ikke går. Men trenere må ha det presset på seg, og ofte gå dersom de ikke innfrir.

Toppledere lever under mye av det samme presset. Lever eller gå. Ja noen ganger er det riktig at det er slik, men skaper et slikt press en trygghet for at gode løsninger finnes, eller skaper vi et press hvor fokus på kortsiktige løsninger, raske penger og minimering av muligheter for å få kritikk står i fokus? Deter sikkert ikke et enten eller svar på dette, men jeg vil tro at mange ledere kjenner seg igjen "frykten" for å få kritikk. Ikke det at kritikk er farlig å få isolert sett, men det skaper et fokus fra presse og opposisjon som gjør at du nærmest blir fritt vilt og fredløs. Du må være med på vaskeprogrammet og i stede for å få ro til å å finne løsninger, blir du lett en marionette hvor andre setter agedaen og valser rundt med deg.

Det er uverdig å se på saker hvor presse og opposisjon får lukten av blod. Kravet om å gå av er ofte mer automatisk enn gjennomtenkt. Og tar man egentlig ansvar når man løperfra det man har stått i? Eller går av som det så fint heter nå til dags?

Det står skrevet i stein, det vil stå for evig tid

Jeg skal ikke blande meg inn den intilekuelle debatten rundt utforming av 22 juli minnesmerket til Nico Widerberg, men jeg vil gi en personlig betraktining om opplevelsen av å møte, se på og føle på dette minnesmerke.

Hver kommune som ble rammet av terroren den 22. juli 2011, fikk et tilbud fra kunsteren Nico Widerberg om en statue som skulle være et minnesmerke etter denne dagen hvor 77 menensker mistet livet. De mistet sine liv i et terrorangrep på den Norske statsforvaltning og AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti og juvel. Giveren av minnesmerke, vedkommende som gav oppdraget til Nico Widerberg er annonym.

I Tinn kommune har stauen blitt plassert på en tilbaketrukken, men alikevel svært tilgjengelig plass i Admeniparken. Man kan se statuen fra langt hold, men når man står ved steinen føler man alikevel en ro og mulighet for stillhet. Det er et verdig sted for et slikt minnesmerke.

Steinen er ca 2 m høy, firkantet og laget i Iddefjordgranitt. Vekten er ca 1700 Kg og fremstår som både masiv, men samtidig yndig. Mennenskeskikkelsene som er uthullet fra alle fire sider, slik at man kan se gjennom steinen fra alle kanter. Tomrommet i steinen kan fylles med dagslys eller kanskje også et levende lys nå utover høsten og vinteren.

To av sidene er glatte, nærmest polert. De to andre har struktur og har ujevne overflater. Min umiddelbare tanke var at dette var som livet selv. Vi ønsker ofte å fremstå med en pen fasade, men de ujevne sidene viser stein som er dramatisk skilt fra hverandre. Flaten fremstår som åpne sår i en sjel. Sårene er fra alle de berørte etter hendelsen den 22 juli. Familiene, vennene, kollegaer, lokalsamfunnene, ja og selve nasjonen Norge.

Å kunne komme til et sted som dette 22 juli minnesmerke gir oss en mulighet til å oppsøke et sted for å sørge, tenke, reflektere og ta inn over seg impulser og følelser fra denne betydningsfulle hendelsen. Det tok litt over et år før steinen var på plass. Det er sikkert en naturlig prosess som krevde sin tid, men for meg som sørgende har jeg liksom gått i et tomrom frem til nå. De var godt å få steinen på plass, det var godt å kunne komme til et sted hvor det gikk ann å være stille, bli forbanna, tenke, gråte og bare være til.

Diktet fra Lars Saabye Christensen er sterke ord. Personlig ville jeg likt at ordene fra Nordhal Grieg "Til Ungdommen" var innprentet i steinen, men de ordene er med meg i mitt hjerte hver dag alikevel. Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.



Så takk til Nico Widerberg for at du lagde disse monumentene til det Norske folk. Det står skrevet i stien, det vil stå for evig tid.