Er det å ta ansvar ved å gå av?

Jeg har ofte lurt på den moderne måten å ta ansvar på. Å gå av i en stilling eller en rolle som man innehar.

VG skriver i dag 14 aug 2012, dagen etter at 22 juli kommisjonen la frem sin rapport over hendelsen 22 juli 2011 at de krever statsminister Jens Stoltenberg sin avgang. Ja nå er det ikke pressen som velger statsminsiter i Norge, men pressen og oppsosisjon står som oftes i front når man skal kreve noens avgang. Opposisjon er i denne sammenheng ikke bare politiske partier.

Ta ansvar, gå av.. Hvilket ansvar tar man når man forlater skuta og setter inn en ukjent person i en ny rolle? Noen ganger er det sikkert på sin plass, men det virker som om det er en automatikk i kravet om avgang når noe skjer. Stor eller liten hendelse, krevet om avgang kommer fort. Det gir mye presse oppslag som igjen gir flere penger i aviskassene. Det gir flere presseoppslag til partier og personer som tjener på å kunen være i media, men styreker det saken? Løser det noe? Gir det ledere og kanskje et samfunn en mulighet for å rette på feil og mangler som dukker opp på en god og trygg måte?

Se på fotaballtrenere. De siste årene har de blitt fritt vilt for presse og almenheter. Det er jo slik at det kun kan være en vinner på en tabell. Men kravet er at alle skal vinne og stå øverst. Det sier seg selv at det ikke går. Men trenere må ha det presset på seg, og ofte gå dersom de ikke innfrir.

Toppledere lever under mye av det samme presset. Lever eller gå. Ja noen ganger er det riktig at det er slik, men skaper et slikt press en trygghet for at gode løsninger finnes, eller skaper vi et press hvor fokus på kortsiktige løsninger, raske penger og minimering av muligheter for å få kritikk står i fokus? Deter sikkert ikke et enten eller svar på dette, men jeg vil tro at mange ledere kjenner seg igjen "frykten" for å få kritikk. Ikke det at kritikk er farlig å få isolert sett, men det skaper et fokus fra presse og opposisjon som gjør at du nærmest blir fritt vilt og fredløs. Du må være med på vaskeprogrammet og i stede for å få ro til å å finne løsninger, blir du lett en marionette hvor andre setter agedaen og valser rundt med deg.

Det er uverdig å se på saker hvor presse og opposisjon får lukten av blod. Kravet om å gå av er ofte mer automatisk enn gjennomtenkt. Og tar man egentlig ansvar når man løperfra det man har stått i? Eller går av som det så fint heter nå til dags?