De store tankene - Fra de få, til de mange

Kunnskap og kunnskapsformidling har alltid vært makt. Helt siden de store tenkerne i det gamle Hellas og frem til i dag har hovedmetodikken for undervisning vært kunnskapsoverføring fra lærer til elev. Metodikken forutsetter at læreren mer eller mindre er den allvitende som formidler et budskap, og eleven er mottageren som prosesserer informasjonen og omsetter den til varige endringer i adferd og et økt kunnskapsnivå.

Metodene for undervisning justeres noe underveis, ved at det stilles høyere krav til egen kunnskapsinnhenting, formidling, refleksjon og evne til å stille kritiske spørsmål etterhvert som du går oppover på samfunnets undervisningsstige. Men selv ved universiteter fastholder man på ofte på metodikken "foreleser foran en klasse"

"Nær fremtid vil kreve mer av oss, en fjern fortid" 

På en reklameplakat for firmaet Markup leste jeg; De neste 5 årene vil det kreve mer for å lykkes i markedet, enn de siste 50. Om påstanden er helt riktig vet jeg ikke, men opplevelsen av at stadige skiftninger krever mer av oss, har vi kanskje alle merket. Det kommer stadig nye momenter, forbedringer, prosesser, teknologiske duppeditter og endringer. Med de teknologiske forbedringene og nyvinningene som kommer på markedet kreves det mer av oss som står i arbeidsmarkedet for å håndtere de nye endringene som kommer.

Der hvor våre foreldre ofte stod i sitt arbeid fra tidlig ungdom til pensjonistalder, er det i dag mer vanlig å skifte både arbeidsgiver og yrke opptil flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere. Dette stiller nye krav til oss og endringene krever mye av den enkelte, bedriftene og utdanningsinstitusjonene. Flere tar utdanning i dag enn noen gang tidligere. Og flere og flere tar høyere utdanning.  Dette er ikke bare et fenomen i Norge, men det foregår i stor utstrekning i store deler av I-landene. Vi forsøker å ruster oss til endringer, og vi gjør det i stor skala. Vi forbereder oss på det som morgendagen stiller av krav til oss. Er det ikke da rart at vi i all hovedsak fortsetter å utdanne folk innenfor rammene på flere tusen år gamle metoder?

"Kun 10% av elevene får med seg hva som blir sagt på en forelesning" 

Se på denne artikkelen fra Aftenposten fra 29 jan 2012. Her hevdes det at kun 10% får med seg fagstoffet under tradisjonelle forelesninger. Dette er jo en fallitterklæring på tradisjonell undervisning. Om det reelle tallet er 10% eller om det er noe høyere, er ikke et så viktig poeng. Men det faktum at store deler av studentene som sitter i en forelesning ikke får med seg fagstoffet som blir presentert ,er et kjempeproblem. Det er bortkastet tid for den enkelte, det er  et kraftig varsel for lærerstedene som skal tilføre fremtidens arbeidere nødvendig kunnskap for å fronte de store endringene vi står ovenfor i fremtiden. Med dette paradokset i undervisning, må man se på hvor læring skjer og hvilke metoder studenten velger å bruke for å tilegne seg den nødvendige teoretiske kunnskapen. Studenten lærer mer utenfor forelesing enn ved deltagelse på forelesing.  Min umiddelbare tanke her er at man må forske mer på nye lærings- og overføringsmetoder for læring. Vi må finne ut av hvordan studenter i den moderne verden tilegner seg ny kunnskap på en bedre måte.

Så hva gjøres på denne fronten rundt om? Signalene er at det gjøres forsøk på få gjennom endringer i undervisningsform.  Men noe som har bestått i tusen år, har vist seg å overleve det meste og de fleste av oss J. Ta en kikk på dette blogginnlegget fra professor Arne Krokan ved NTNU. Han er professor ved fakultetet og skriver denne gangen om professor i kunstig intelligens, SebastianThrun som sluttet ved Standford universitetet fordi han mener undervisningsformen de har er utdatert i forhold til dagens, og ikke minst morgendagens krav.

Som student er jeg av en oppfatning om at ”repetisjon, er all lærings mor”. Skal nye praktiske metoder bli automatiserte, viser det seg at man må man repetere de flere tusen ganger. Teori må også repeteres, og gjerne reflekteres over før man har forankret teorien til en god nok forståelse. Men før man kan repetere noe, må man ha fått en introduksjon på temaet. Og det er her gammel metodikk fortsatt holder stand og hvor vi bør se på endringer.

"Fører vi en utdatert og ultrakonservativ undervisningsmetodikk?"

Hvis det er slik at majoriteten ikke får med seg fagstoffet når det blir presentert i tradisjonell undervisning, er sjansen stor for at repetisjonen gir feil innlæring på teknikker og fagstoff, eller at læringskurven blir unødvendig bratt. Snakk om bortkasta tid og resursbruk! I et arbeidsliv hvor man stadig snakker om viktigheter av effektiviseringer, omstillinger og innovasjonstanker, er vi nærmest fastlåste på troen av ultrakonservativ undervisningsmetodikk. For en metode som har stått seg i flere tusen år, må vel kunne kalles nettopp det? Selv i universitetsundervisning innenfor tematikken innovasjon og endringsledelse, sitter studentene som (nesten) passive tilhørere og får tredd et ferdigtygd undervisningsopplegg ned over hodet av en foreleser. Studenten kommer jo til undervisning for å lære, den som lærer bort er vedkommende foran deg med en tittel som tilsier at han/hun i utgangspunktet har flere verdenshav med mer kunnskap enn deg som tilhører og student.

Nå må jeg si at min erfaring i utdanningsprogresjonen er at den blir bedre og bedre. Og nå hvor jeg studerer ved et erfaringsbasert master studium vedNTNU opplever jeg virkelig at min kunnskap tilfører både de andre studentene og foreleserne ny kunnskap, men settingen ved at læring skjer i et klasserom hvor alle sitter på rekke og rad og foreleseren står foran oss og presenterer fagstoffet på samme måte som jeg opplevde på grunnskole-, videregående- og høyskolesystemet.

Så i min uvitenhet om hvordan læring virkelig skal utføres, våger jeg den påstanden at svaret på fremtidens undervisning ikke lenger ligger i fortidens metodikk.